Fra utbrent til frisk. En pasienthistorie. ( Ny: 16.1.2010)

 Fra Utbrent til Frisk

 

Det å drive for seg selv, gir en en del utfordringer; Fra det lille enmannsforetaket hvor en arbeider mest fysisk til den større bedriften med mange ansatte og en hel mengde papirarbeid og stillesittende kontorarbeid med stadig større krav til inntjening for å få dette til å lønne seg. Ansvar, plikter og krav hvor kunden alltid kommer i fokus, og redselen for ikke å strekke til og mislykkes var for meg drivkraften de senere årene til å ende Utbrent……

 

Dette var meg:

Godt likt av de fleste, humørspreder og midtpunkt, fikk folk til å åpne seg, ga alltid mer enn forventet, omtenksom, men også kontrollerende, visste alltid alt som skjedde rundt meg, kunne det meste best, redd for å delegere, lettere å gjøre det selv. Hadde ingen egne ønsker eller hobbyer utenom jobb. Var alltid på etterskudd og slet med dårlig samvittighet for ikke å strekke til, og var fornøyd bare alle andre hadde det bra.

 

Det hele startet da store prosjekter med lange timer hver kveld på kontoret over lang tid endelig var i havn – den 15. desember 2005.

 

Symptomer:

Hodevondt, uvel, magesmerter, null energi, angst for alt og en total likegyldighet til ting som før var viktige; jobb, kunder, økonomi etc.

Gikk helt inn i meg selv og orket ikke sosiale samlinger, besøk eller støy (selv klirring av bestikket rundt middagsbordet var for meg et mareritt, og gjorde at jeg valgt å spise alene i sengen.)  Jeg fikk en voldsom angst for å dø, eller å ha en alvorlig sykdom som til slutt ville ende med døden. Noe måtte dette være….

 

Behandling:

Tok kontakt med fastlegen og forklarte situasjonen. Etter gjentatte besøk hvor legen hadde sagt at dette ville ’gå over’, mens smertene økte, krevde jeg å få ta blodprøver for å sjekke hva som virkelig feilte meg. Legen tok noen få prøver som viste seg å være ok. Jeg var sikker på at magesmertene var en stor kreftsvulst, og forlangte å få dette sjekket, noe jeg fikk. Ventetiden på svaret var som en evighet, og da dette også viste seg å være ok tenkte jeg at da måtte hodesmertene/ tilstanden i hode (som ikke kan beskrives som hodeverk eller annet, men som opplevdes som å være i en ’ikke’ tilstand hvor en når som helst ville falle bort eller bli gal,) måtte komme av en hjernesvulst. Jeg fikk igjen tvunget gjennom en tomografisk sjekk, hvorpå ventetiden på svaret om at heller ikke dette var årsaken til mine plager opplevdes som en evighet. Tanken på å være alvorlig syk, og konsekvensene rundt dette opptok store deler av ’tenketiden’ min. Jeg var jevnlig (i to år) hos fastlegen, og ba til slutt om å få bli sendt bort hvor som helst i verden, for egen regning, bare jeg kunne bli frisk. Tilbudet jeg fikk var nedslående; Antidepressive medikamenter som jeg takket nei til, ellers ikke noe!

Smertene bare økte, og begynte å spre seg til andre deler av kroppen.

 

 

 

 

Ventetiden:

Jeg var livredd for å møte noen, gå inn i en butikk, fylle bensin eller kjøpe en avis. Jeg orket ikke tanken på jobb, og når jeg så grønne biler (mitt firma hadde 10 av disse kjørende rundt i ærend) kastet jeg opp!

Men jeg kom meg opp hver morgen og gikk ut i naturen. Jeg hadde en fast stein ytterst på Kvalsvik ( friluftsområde ved havet  i Haugesund) hvor jeg satt og så utover havet i timevis hver dag i 3 måneder.

Noen ganger lurte jeg på om det ville være enklere å bare hoppe uti, men tryggheten og kjærligheten til de nærmeste gjorde for meg dette umulig.

Utmattelsen av konstante smerter, angsten og samtidig det å miste hele tilværelsen med vårt sosiale nettverk, jobben, ja alt en før hadde betydd så mye, var tungt. Selv om jeg ble godt ivaretatt av familien og følte meg trygg på at de ville støtte meg uansett hva som måtte skje, var det ikke store lyspunkter å se.

Jeg ville bare være i fred, helst alene, ute om dagene og på soverommet om ettermiddagen og kvelden.

 

Alternativ behandling:

I desperasjon prøvde vi alle mulige former for alternativ behandling;

Renselse, balanse, kosttilskudd og muskelstimulanse.

Vi reiste til Stavanger en gang i uken i 3 måneder, til en Naturopat som lovet å heale meg innen kort tid, og kjøpte for en formue i tabletter og kosttilskudd der. Uten resultat! Vi var også i Oslo hvor jeg fikk kropps- og fordøyelsesanalyse, og annet Kvakksalveri som kostet flesk, men ikke ga noe resultat. Men nå var jeg villig til å prøve ALT!

 

Økende symptomer:

Jeg hadde fremdeles alltid vondt i magen, ’hodefeil’ og hodeverk. I tillegg begynte alt det andre; Jeg har faktisk hatt vondt omtrent alle plasser i kroppen i løpet av denne tiden; vondt i bryst, armer og ben, testikler, nyrer, lunger og skjelvinger på hendene.

Det var ikke noe mønster i verken, det vandret, selv om mageverken var konstant. En dag kunne jeg være følelsesløs i begge bena, neste dag i knærne, noe som kanskje varte i en uke eller to for deretter å gå til den ene armen en uke og så gjerne begge de neste to ukene. Det var som jeg hadde boende en liten Karius og Baktus inne i kroppen som drev gjøn med meg.

De verste opplevelsene jeg hadde denne tiden var da jeg opplevde ’panikk angst’.

Jeg hadde ingen smerter noen plass der og da, men befant meg i en ’ikke-tilstand’ hvor jeg følte jeg var på vei til evigheten. Første gang var jeg alene, og da varte dette i 15-30 minutt. Andre gang var min kone der sammen med meg og da tok det omtrent 5 minutt. Mens siste gang gikk det over på bare 1-2 minutt.

 

Januar 2008 – 2 år uten bedring:

Selv om livet i perioder var harmonisk, trygt og godt, hadde jeg mange små oppturer og lange nedturer. Og vi håpet…..

Helt til jeg begynte å miste håpet om noen gang å bli frisk igjen, at dette aldri ville ende. Da begynte jeg å lese om utbrenthet på nettet og fant flere artikler om mennesker som var blitt bra.

Jeg ringte selv til Psykiatrisk klinikk i Haugesund og forklarte min tilstand og ba om hjelp, hvorpå jeg fikk til svar at det var minst 6-9 måneders ventetid uansett. Men det er NÅ jeg trenger hjelp, sa jeg uten at damen i andre enden hadde noen som helst forståelse for det. Det er ganske utrolig, sa jeg til henne, at dersom jeg kjører til toppen av Karmsundbroen og setter meg på kanten, vil dere finne plass til meg, men nå når jeg ringer og ber er det ingen hjelp å få………………..

Så ringte jeg Hypokonderklinikken i Bergen, hvor jeg hadde lest at en lege ,som hadde god erfaring med utbrenthet, arbeidet. Jeg fikk snakke med han (endelig noen som kanskje kunne hjelpe)og forklarte situasjonen. Han stilte meg en del spørsmål og sa at: Hypokonder er du i hvert fall ikke! Hvorpå jeg svarte; Men tror du ikke jeg kanskje kan være det allikevel?

Jeg hadde sånn behov for å få stilt en diagnose – for å få hjelp, noe måtte jo være feil.

Dagen etter ringte jeg NAV hvor jeg nå hadde vert i systemet i to år. Jeg fikk snakke med en saksbehandler som jeg forklarte at; Jeg har nå vert sykemeldt i to år, uten å få noe hjelp, og jeg mener jeg er for frisk til å være så syk – kan dere hjelpe?

Han sa det ikke var noe han kunne gjøre, men neste dag ringte han meg opp igjen, sikkert etter å ha diskutert dette på pauserommet, og spurte om jeg kunne tenke meg å gå til en psykiater. Jeg kunne tenke meg hva som helst, og takket ja til en prøvekonsultasjon. Endelig et håp???

 

Ny tidsregning:

Jeg fikk time hos psykiater etter bare to dager. En hyggelig mann som jeg hadde koselig samtale med. Det føltes så godt endelig å bli tatt hånd om av en som kjente til dette og kunne fortelle at jeg ikke var alene om å ha det slik jeg hadde det.

Troen på at jeg kanskje kunne bli frisk våknet.

Etter andre gangs behandling fikk jeg Lamactal tabletter, og beskjed om at tidsregningen for å bli frisk skulle begynne NÅ.

Jeg fikk en indre ro som ble bedre og bedre, og gradvis forsvant smertene, selv om det fremdeles var topper og bunner innimellom. Jeg har enda ikke klart å forstå hvordan denne behandlingen kan foregå, vi sitter bare og prater om løst og fast, uten å rote i problemer eller fortid, men jeg kjenner at det virker!

Jeg har selv laget meg en scala/ tilstandsrapport hvor 0 er dø og 10 er frisk.

Etter jeg begynte hos psykiateren var livet mitt til daglig mellom 4-6, jeg var en sjelden gang nede i 2, og enkelte dager helt oppe i 8-9 og 10.( 10 = 100%)

Livsgnisten kom tilbake litt etter litt og jeg ble gradvis friskmeldt og fikk igjen ta del i livet. Jeg trengte fremdeles ro og hvile, og måtte rømme av og til når jeg kjente at det ble ’nok’.

Det er nå gått 4 år. 2 år etter psykiaterens tidsregning, og jeg er 100% friskmeldt, og 95% frisk! Tenk hvor lett de to første årene kunne vert unngått dersom fastlegen hadde sendt meg videre med en gang???

 

Konklusjon:

Denne tiden har vært vanskelig og tung og til tider helt uten lysglimt, selv om jeg er enormt takknemmelig for at jeg har hatt fantastisk støtte og hjelp fra kone og barn, og heldigvis en ok økonomi på oppsparte midler.

Det kommer ofte også gode ting ut fra prøvelser en blir satt på her i livet;

og jeg som person har endret syn på hva som er viktig og hva som virkelig betyr noe i livet. Min erfaring er at Diagnosen Utbrenthet kun er en Psykisk lidelse/ tilstand som gir seg utslag etter mange år med bekymringer, psykisk slit og stress.

Det påstås at ingen kyniske mennesker kan bli utbrent (noe som har vert en mager trøst,) ei heller mennesker som har en fysisk hard jobb vil havne her.

 

 

Råd:

Ikke godta å ’bli satt på vent’ i et system som ikke vet hva utbrenthet er, og som kun tilbyr timekonsultasjoner og medikamenter uten mål og mening!

Oppsøk Psykiater snarest mulig – og vit at dette hjelper!

Du er ikke alene, og en blir FRISK!

 

Dette er meg nå:

Jeg tar vare på meg selv, familien min og de gode vennene mine.

Jeg prøver å fylle livet vårt med latter og glede, og skape det trygt og godt for oss.

Jeg har fått større innsikt i- og forståelse for andre, og detaljer og ting er ikke så viktig for meg lenger. Jeg vil ikke lenger jobbe så mye som før, og gir bare kundene deler av min energi. Jeg vil også i fremtiden jobbe mer fysisk, og aldri igjen gå i fellen av å la tidsklemmen styre meg. Jeg tar livet mer med ro, og prøver å velge vekk ting jeg ikke har lyst til. Jeg vil leve, reise, oppleve og kjenne at HVER DAG ER GOD!

 

 

 

 

Anonym

 

 

 

 

Tanker fra de rundt:

Det er ikke lett når den du er glad i blir syk!

En lever så tett sammen, og engstelser og bekymringer smitter lett over på oss andre. Fortvilelsen for ikke å kunne hjelpe, i tillegg til angsten for at det skal være noe alvorlig, samtidig som ’hele verden’ raser og en i perioder holder på å bli gal av klaging på alle plasser det gjør vondt, og den totale selvsentrertheten som kommer med sykdom, kan sette tålmodigheten på visse prøvelserJ

Livet for oss de to første årene ble totalt snudd på hodet; fra å ha en mann og far som alltid var tilstede og ordnet opp i alt, masse sosiale sammenkomster og muligheten til å gjøre det en selv ville, - til å være totalt bundet til huset for usikkerheten om når han ble dårlig, og da å være tilgjengelig og støttende. Troen og håpet når det var små bedringer, og deretter gjentagende skuffelser ved tilbakefallene.

Det verste var nok uforutsigbarheten, aldri å vite om en kunne ta imot besøk, eller gå ut en liten tur etc, hele tiden å ta hensyn og være stille… Men dagene gikk, og det gikk på et vis. Innimellom hadde vi det skikkelig kjekt og!

Det har vert fantastisk å følge oppturen – å se at det har snudd, samtidig som det faktisk har vert vanskelig og igjen kunne lage plass til seg selv. Det viktige nå er at vi alle igjen lærer å lytte til hverandre og lar hver enkelt i vår lille familie få kjenne på hva ’jeg vil.’

Vi mener vi kommet styrket ut av dette; ungene har også underveis lært seg å ta hensyn, og at ikke alt bare dreier seg om dem,

- og jeg har fått konstatert at vårt ekteskap tåler en støyt, og ikke noe kan ødelegge for oss!

Jeg har fått tilbake verdens mest fantastiske, positive og herlig mann, og vi gleder oss til en FRISK fremtid med mye latter og glede!

Ektefelle til anonym

 


© nettpsykiateren.no http://www.nettpsykiateren.no?artID=51