Hjem Linker
Angst Bipolar lidelse Depresjon Psykose Utbrenthet


Hva er schizofreni?

       

Schizofreni er en alvorlig psykisk lidelse. I de fleste tilfellene er forløpet kronisk og fører til nedsatt fungering på flere områder. Om lag 1 % av befolkningen blir syk i løpet av sitt liv. Kjønnsfordelingen er lik for begge kjønn, menn blir ofte rammet rundt 20 - 25års alderen og kvinner rundt 25 - 35års alderen. Debut i barndom eller alderdom er mulig, dog sjeldnere for begge kjønn. Schizofreni finnes over hele verden og i alle kulturer.

Mennesker som lider av schizofreni opplever ofte urovekkende symptomer. Å høre stemmer inne i hodet eller å tro at en annen person kan lese tankene deres er vanlige symptomer. Noen vil føle seg forfulgt eller oppleve å bli styrt av andre. Disse symptomene fører vanligvis til isolasjon og redsel i omgang med andre mennesker.

Hvordan stille diagnosen?

Når det foreligger symptomer forenlig med schizofreni er det meget viktig å bli grundig undersøkt av lege. Ulike sykdommer kan føre til eller bli forvekslet med schizofreni. Kroppslig undersøkelse, orienterende blodprøver, orienterende nevrologisk undersøkelse og røntgen av hjernen (CT eller MR) bør være standardundersøkelser ved mistanke om schizofreni. Grundig sykehistorie må tas opp. Siden enkelte rusmidler kan føre til schizofrenilignende symptomer bør rusmisbruk utelukkes. Noen kan oppleve både schizofrenisymptomer og oppstemthet eller depresjon samtidig, og det kan være vanskelig å skille schizofreni fra en manisk-depressiv lidelse (se under hovedkategori psykose: Schizofreni eller manisk-depressiv).

Diagnosen omfatter generelt fundamentale og karakteristiske endringer av tenkning, opplevelser og følelser. Bevissthet og intellektuell kapasitet er vanligvis opprettholdt, selv om en viss nedsettelse kan utvikles over tid. De viktigste symptomene handler om tankeekko, tankepåføring eller tanketyveri, tankekringkasting, vrangforestillinger, hallusinasjoner i form for stemmer (såkalte positive symptomer) og isolasjon, avflating av følelseslivet og mangel på energi og initiativ (såkalte negative symptomer).

Er schizofreni arvelig?

Det observeres familiær opphopning. Eneggede tvillinger av personer med schizofreni har omtrent 40-50 % risiko for å utvikle en schizofreni. Barn av schizofrene foreldre har om lag 10 % sykdomsrisiko. Antakeligvis handler det om flere gener som skaper en individuell sårbarhet for å utvikle denne lidelsen. Komplikasjoner under svangerskapet – eks. virusinfeksjoner, manglende oksygentilførsel under fødselen – øker sannsynligvis denne ”biologiske sårbarheten”. På lik linje med manisk-depressive lidelser er det ikke lokalisert eller identifisert schizofreni-gener.

Behandling

Medikamentell behandling:

Antipsykotiske legemidler finnes siden midten av 50-tallet. Disse medisinene demper effektiv de psykotiske symptomene som hallusinasjoner og vrangforestillinger. Videreutvikling av disse preparatene har ført til såkalte atypiske nevroleptika (atypisk fordi deres virkningsmekanisme og bivirkningsprofil er annerledes) med atskillig lavere bivirkningsprofil. Atypiske nevroleptika (eks. Leponex, Risperdal, Zyprexa, Zeldox, Serdolect) har lav eller ingen risiko for ekstrapyramidale bivirkninger (bivirkninger som ufrivillige bevegelser, skjelvinger, endring av muskelspenning), kan motvirke depressive symptomer og kan forbedre tankemessige funksjoner hos mennesker med schizofreni. Bivirkningsprofil er forskjellig fra preparat til preparat og fra individ til individ. De nye preparatene viser god toleranse og god effekt og generelt lav bivirkningsprofil. Noen preparater kan føre til økt hormonutskillelse (prolaktin) som kan føre til manglende seksuallyst og hormonell ubalanse med forstyrrelser av menstruasjonssyklus hos kvinner. Stimulering av matlyst med vektøkning som følge er en hyppig forekommende bivirkning. Imidlertid kan vekten holdes under kontroll gjennom ulike tiltak som økt fysisk aktivitet, fornuftig kosthold med mer.

Psykososial behandling

Nevroleptika er effektive i behandling av hallusinasjoner, vrangforestillinger og tankeforstyrrelser. Imidlertid er flere symptomer og atferdskarakteristika ved schizofreni ikke eller i mindre grad tilgjengelige for medikamentell behandling. Selv om personer med schizofreni kan være fri for psykotiske symptomer (hallusinasjoner, vrangforestillinger), opplever mange vansker med kommunikasjon, motivasjon, evne til egenomsorg, og mange opplever vansker ved å etablere og opprettholde sosiale kontakter. De fleste blir syke omkring 15-35 års alderen, altså i avgjørende faser av skole- og yrkesutdanning, for mange betyr det vansker med å fullføre en utdanning. Dermed kan mangel på sosiale og yrkesmessig kompetanse bli et tilleggsproblem. Det finnes mange former for psykososial behandling – de fleste er fokusert på å forbedre sosiale ferdigheter og kan gjennomføres både på sykehusavdelinger, distriktspsykiatriske sentre, ved dagavdelinger, i kommunen, på jobb eller hjemme hos pasienten.

Rehabilitering handler om tiltak som har som mål å øke den sosiale og yrkesmessige kompetansen gjennom arbeidstrening, sysselsetting. Sosial trening, og trening av ADL-funksjoner (ADL = activities of daily life) er viktige tiltak for å forbedre og opprettholde et funksjonsnivå.

Psykoterapi blir aktuell ved mindre uttalte symptomer og når en akutt psykotisk fase er over. Tidligere problemer, erfaringer, tanker, følelser eller forhold til andre mennesker kan eksempelvis være viktige emner å bearbeide i en psykoterapeutisk sammenheng. Psykoterapi kan føre til en bedret evne i å skille mellom fantasi, psykose og virkelighet. Studier viser at støttende, realitetsorienterende og løsningsfokusert terapi kan øke problemløsningsevnen hos personer med schizofreni og dermed føre til en økt livskvalitet. Psykoterapi er og kan ikke være en erstatning for medikamentell behandling med nevroleptika.

Pårørende er avhengig av å få omfattende informasjon for å kunne forstå vanskene som sykdommen medfører. Å kjenne igjen tidlige varseltegn på sykdom og mulighet å kunne motivere for å fortsette behandling fører til mindre fare for tilbakefall. Psykoedukative tiltak av familiemedlemmer øker forståelsen for sykdom og behandling.